Den store kryptokrisen er over oss

Forfatteren er økonomisk konsulent og forskningsdirektør i Bank for International Settlements

Det er en bitter ironi i uroen som for tiden griper kryptouniverset. Crypto ble født i dypet av den store finanskrisen i 2008 som et tilbakeslag mot fiaskoen til det konvensjonelle finanssystemet, med sine overskyggede skyggebanker og kjeden av innflytelse og forfallsmisforhold. Den originale Bitcoin-hvitboken, publisert samme år, solgte en visjon der penger ble omarbeidet som et selvopprettholdende system for peer-to-peer-overføringer uten behov for mellomledd. Dagens omveltning bærer imidlertid alle preg av selve feilene som bransjens tidlige talsmenn raste mot. Ettersom selskaper kollapser og myntprisene krasjer, er oppklaringen av denne nye seriekjeden av overgjeldede skyggekryptobanker nå godt i gang.

Når vi undersøker vraket og kartlegger en kurs for den politiske responsen for å tøyle sektoren, må vi ha noen viktige fakta i bakhodet. Crypto opererer under banneret desentralisering, men er sterkt sentralisert på to avgjørende måter.

For det første viser mange antatt desentraliserte protokoller seg å være svært konsentrerte når det gjelder hvem som faktisk driver og kontrollerer ting. Ofte er det grunnleggeren og et lite antall venturekapitalister som slår skuddet – som implosjonen av stablecoin Terra i mai viser. I de fleste tilfeller er krypto kun desentralisert i navn.

For det andre spiller sentraliserte mellommenn som Sam Bankman-Frieds FTX en sentral rolle som en inngangsport inn i kryptoverdenen fra det konvensjonelle finanssystemet. De kanaliserer strømmen av nye investorer, som er oksygenet som holder denne spekulative dynamikken i live. BIS-forskning på dette området har vist at krypto bare virkelig fungerer når dette skjer. I den grad rekruttering av nye investorer er nøkkelen til kryptos overlevelse, er sentraliserte mellomledd avgjørende for å støtte opp bygningen.

Den nåværende kollapsen av FTX og andre fallende dominobrikker i bransjen har ført til intens sjelesøking blant kryptoforkjempere. Forutsigbart hører vi oppfordringer til industrien om å "gå tilbake til røttene" og gjenfødes i en renere form. Visjonen er å skru klokken tilbake til tiden da krypto var forbeholdt en liten gruppe entusiaster og ikke markedsført som et vanlig finansprodukt. I denne visjonen ville det være en nisjehobby for et lite mindretall av følgere, i stedet for å nå stuene våre gjennom TV-reklame for å tiltrekke seg private investorer.

Denne rene formen for krypto, som forestiller seg å bli kvitt sentrale mellomledd, ville ha et veldig lite fotavtrykk. Men krypto ville ikke ha vokst til sin nåværende størrelse uten at disse selskapene trakterte midler inn i sektoren. I stedet for å være i opposisjon, mater sentraliserte mellomledd og krypto av hverandre. Av denne grunn må enhver politisk intervensjon som tas nå for å dempe virkningen av krypto ta hensyn til denne gjensidige avhengigheten, så vel som rollen som stablecoins spiller som en inngangsport til det konvensjonelle finansielle systemet.

Noen sier "bare la krypto brenne", men ideen om at den vil forsvinne av seg selv kan være ønsketenkning. Ettersom de økonomiske forholdene endrer seg, kan selv en mye redusert sektor reservert for purister fortsatt gi glørne for gjeninntreden av sentraliserte mellomledd.

Enhver intervensjon må overvinne en nøkkelutfordring: Hvis politiske beslutningstakere lar krypto bli sammenvevd med det vanlige finansielle systemet, vil det innlede noe som så langt har blitt unngått. Spesielt ettersom stablecoins bringes inn i den regulatoriske omkretsen, må deres rolle som inngangspunkt til resten av kryptoøkosystemet tas opp. Politikere bør være forsiktige med å la dem bli en «gjøk i redet». Baselkomiteen for banktilsyns nye standarder for banksektorens aktiviteter innen krypto er et viktig skritt i riktig retning.

Mer generelt må den regulatoriske tilnærmingen skille kryptos underliggende økonomiske funksjon fra hvordan den ser ut på overflaten. Selv under de verste utskeielsene av subprime-boliglånsboomen, førte daisy-kjeden av innflytelse til slutt til aktivitet i den virkelige verden - mest åpenbart å kjøpe et hus med penger. Crypto, derimot, er i stor grad selvrefererende; virksomheten omhandler handel med andre typer krypto og har liten relasjon til konkret økonomisk virksomhet.

Til syvende og sist må enhver politisk reaksjon begynne med en realistisk vurdering av den økonomiske verdien avledet fra blockchain-teknologi. Blockchains avkastning har vært bemerkelsesverdig mager gitt den tidlige hypen. Prosjekt etter prosjekt som utforsket potensielle fordeler, har blitt tomme.

En mer lovende tilnærming er sentralbankers digitale valutaer som opererer innenfor det bredere digitale pengesystemet. Dette er en tilnærming som bygger på tilliten som er innebygd i sentralbankpenger og kan tjene allmennhetens interesse i et fremtidig pengesystem. De teknologiske fordelene strømmer inn i reelle økonomiske aktiviteter og ikke bare andre typer krypto. De økonomiske fordelene ved desentralisering bør også settes nærmere spørsmålstegn ved. Vi ser nå hva som skjer når en bransje bare stoler på en tro.